Hopp uti det. Jo før, jo heller!

Kristiansand  20130628.
Frp-leder Siv Jensen har planen klar for hva som skal gjøres først dersom partiet hennes kommer i regjering. Velgerne vil merke at landet har fått en ny kurs, sier Jensen, som denne uka avslutter sommerferien og tar fatt på valgkampen.
Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

Året var 1997, Siv Jensen var nyvalgt stortingsrepresentant og befant seg plutselig midt i Stortingets tøffeste jobb: Å forhandle om statsbudsjettet. Det viste seg at Siv var særdeles svømmedyktig, og i 2006 ble hun med trampeklapp valgt som partiets første kvinnelige leder.

Intervjuet av Parisa Yousefi (fra Oda Magasinet, utgave 1). Foto: NTB Scanpix

For Siv Jensen ligger en idealisme i bunnen, hun har tro på at det er mulig å gjøre en forskjell. Det er det aller viktigste. Dessuten synes hun jo at det er gøy å jobbe, rett og slett. Hun tror først og fremst det handler om psyke.

«Jeg jobber ofte under et veldig stort press, jeg må takle det selv om det noen ganger kan være ubehagelig. Og jeg må samtidig klare å leve livet mitt med og i hektiske dager, uten at omgivelsene skal få ødelegge for meg. Så tror jeg at jeg er flink til å motivere andre. Til syvende og sist handler det selvfølgelig også om erfaring. Jeg kunne ikke kommet dit jeg er i dag uten erfaring, og jeg kan heller ikke se hvordan det ville vært mulig.

Det var overhodet ikke i mine tanker å bli politiker, og det har egentlig aldri vært min plan. Jeg er utdannet økonom og for en del år siden var drømmen min å etablere min egen bedrift. Det var det jeg var opptatt av da jeg studerte, og jeg gikk hele tiden omkring med ufødte prosjekter i magen. Og egentlig er det litt sånn jeg lever livet mitt også, veien blir til mens jeg går. Jeg er ikke så opptatt av å trekke opp alt i detalj før jeg begynner å gå. Jeg hopper uti og tar tingene litt som det kommer. Jeg håper jo at det handler om at når jeg går i front, for det gjør jeg ustanselig, at jeg leverer og formidler politikken vår på en forståelig måte som begeistrer og skaper engasjement. Jeg prøver å gjøre det jeg vil at andre skal gjøre, for akkurat det er veldig viktig i en stor organisasjon. Hvis jeg klarer det, så smitter det over på de andre. Men det handler også om å ikke gjøre alt selv. Jeg har en sterk iboende tillit til mine medarbeidere, og jeg er helt avhengig av dem. Jeg må delegere og jeg må kunne stole på dem og satse på at det de leverer er bra. Jeg er overbevist om at de føler veldig på det ansvaret. Jeg går ikke etter dem, men stoler på at de kan tenke selv. Og da vet de at de er nødt til å levere. Jeg har tro på at jeg må ha blind tillit til dem jeg jobber med. Samtidig må folk få nye oppgaver og anledning til å vokse med dem.»

Siv Jensens politiske engasjement begynte da bestevenninnen meldte seg inn i Sosialistisk Ungdom. Siv kunne ikke fordra SU og en drøy uke senere var hun aktiv i FrP.

Er det fremdeles en problemstilling at man som kvinnelig leder møter mye motstand fra menn? I tilfelle på hvilken måte, og hvordan håndterer du det?

«Det finnes sikkert mange eksempler på det. Jeg hører kanskje oftere at det er en utfordring at man blir toppleder som ung og at man møter motstand, skepsis fra eldre medarbeidere som misliker at de har fått en yngre sjef, fordi yngre sjefer har mindre erfaring. Det er vanligere historier enn at kjønn er et problem. Mange miljøer misliker å få unge ledere. De tenker kanskje at dette burde heller vært meg, jeg har jo mer erfaring. Det er historier jeg hører oftere, men det betyr ikke at det trenger å være et dekkende bilde, men i min jobb og med mine medarbeidere har jeg aldri møtt på det å få motstand fra menn. Jeg har aldri følt det som vanskelig, men jeg har vært i miljøer utenfor min egen krets hvor jeg kanskje opplever det litt mer «så så din blonde pike,» men det har jeg i tilfelle bare blitt positivt provosert av. De første årene jeg var politiker, var jeg finanspolitiker. Det var, og er for så vidt enda, et mannsdominert miljø, og jeg følte vel noen ganger at jeg måtte bevise til gangs at jeg faktisk var kompetent og at jeg faktisk hadde kunnskap, at jeg ble målt og vurdert veldig grundig. Vi skal være folks tjenere, ikke deres herskere. Måten å løse folks hverdagsproblemer på, er å snakke med dem. Til syvende og sist dreier det seg om å snakke med folk, og ikke til dem.»

Siv har opplevd å bli forskjellsbehandlet fordi hun er kvinne. Hun er, og har vært veldig synlig og merket fort at spesielt mediene hadde behov for å sette merkelapp på henne, karakterisere henne og gi henne egenskaper hun kanskje ikke hadde. Når hun for eksempel var engasjert, ble hun oppfattet som sint. Hun fikk merkelappen «sinte-Siv» eller «hissige-Siv». Hun var verken sint eller hissig, hun var bare engasjert – men det var kanskje ikke alle journalistene som forsto forskjellen på det? Men fordi hun den gangen var en ung jente, skulle de gi henne den type egenskaper isteden for å karakterisere henne som om hun skulle vært en mann. Siv har har sagt det mange ganger, og mener at media er mer konservative i forhold til kjønn enn resten av samfunnet er. Det er bare å se hvilke nærgående og personlige ting hun har blitt spurt om i utallige portrettintervjuer, og som de aldri ville spurt Jens Stoltenberg om. Bare fordi Siv er kvinne. De går inn i private ting de ikke har noe med. De kan spørre om sminke, om klær, hår, negler, men de ville vel neppe sjanset på spørre statsministeren om han tar manikyr? Eller hvilken frisør han bruker? Så hvorfor er det opplagt for en journalist å spørre om noe sånt fordi objektet er en kvinne?

Når jeg først har fått en merkelapp er det vanskelig å få den bort igjen. Dessuten har jeg jo måtte leve med at jeg er singel og ikke har barn, med utrolig mange spekulasjoner som har fulgt i kjølvannet. Det har såret meg ganske mye, hvorpå jeg har sagt rett ut i noen intervjuer at nå må dere slutte å spørre om slike ting, for det kan jo tross alt hende at det plager meg. Men fordi jeg er politiker så skal jeg, i følge noen, være gift, ha barn, bo i rekkehus, ha Volvo stasjonsvogn, og helst ha golden retriever også, for da hadde jeg vært ufarlig. Men jeg lever et liv som jeg tror minst en million andre mennesker også gjør i dette landet, så hva er det som er så spesielt med det?»

Tar du valg og beslutninger via dine nærmeste, altså at du spiller andre gode og lærer opp andre til å ta valg og beslutninger?

«Ja, jeg håper det og jeg håper hvert fall at det er sånn de andre opplever det. Det er jo litt avhengig av hvordan folk er skrudd sammen. Jeg har jo opplevd at enkelte nærmest har blitt sinte på meg fordi jeg har slengt vedkommende ut på dypt vann og forventet at dette må du klare, nå må du levere. Og så blir de stresset og nervøse fordi de synes det er vanskelig, men dette gjør jeg for å utvikle dem, og jeg vet at det funker. Det funket på meg. Hvordan skal du lære noe nytt hvis du aldri våger? Du må jo bare hoppe i det. Og det er av til vondt, det. Jeg er veldig opptatt av å se etter talenter, se etter spirene hvor jeg tenker at «der er det noe,» og deretter må jeg få det opp i dagen. Men da må jeg gi dem plass, og ikke være redd for at de kan gjøre feil. For det er jo sånn at skal vi lykkes i noe, så må vi også gjøre feil. Vi må ha raushet for feil. For det er sånn vi utvikler oss alle sammen, helt fra barnsben av. Det er en metode som fungerer gjennom hele livet. Jeg har gjort feil tidligere og har lært av det, og jeg kommer til å fortsette å gjøre feil, men sånn er det. Jeg føler jeg takler motgang ganske greit og tenker bare at da går vi videre og ser fremover, men det hender jo at jeg rødmer litt, og tenker at fy søren, det der var jo bare for dumt.»

Kvinner går fortere lei av lederjobber fordi det stjeler for mye tid av privatlivet deres, og det er en viktig problemstilling. Vi tar litt ulike valg og har forskjellige prioriteringer om hva vi mener er viktig i livene vårene, men kvinner har nok ofte mange hensyn de vil forene og finne plass til. Vi kommer ikke bort fra at en lederjobb er tidkrevende og legger beslag på mer.

«Det er klart at i perioder så kan jeg sikkert sjonglere litt mellom jobb og privat, men jeg opplever at jeg har ikke noe valg. Det er ikke spørsmål om å utsette eller gjøre det i morgen, du må gjøre det nå, i dag. Og det kan ofte bli lange dager, og netter for den saks skyld. Jeg tror vi tilpasser livene våre til den situasjonen vi til enhver tid befinner oss i, for eksempel om vi vil bruke tid på familie og venner. Vi bruker tiden vår etter hvilke forpliktelser vi har, hvilke interesser vi dyrker og hva annet som måtte komme vår vei. Men det er klart, hadde jeg hatt barn, så ville jeg prioritert annerledes enn jeg gjør i dag, det er det ikke tvil om. Jo mer jeg skal få gjort i løpet av en dag, jo flinkere er jeg til å jobbe effektivt. De dagene jeg har mindre å gjøre, så har det lett for å bli unødig såpekoking. Jeg er langt mer effektiv når jeg har mye å gjøre. Jeg kaller det godt stress. Men det er noen rutiner jeg er opptatt av om jeg er på reise eller om jeg er hjemme. For meg er det viktig å trene sånn passe jevnt fordi helse er viktig for meg. Jeg reiser aldri noe sted uten et par joggesko i kofferten. Så prøver jeg å være litt streng på kosthold fordi det er så lett å skli ut på sånne ting, og det er ikke veldig bra når tilbudene er tilstede hele tiden.»

Hvem inspirer deg?

«Det er mange ting som kan inspirere meg. For det første inspirerer moren min meg mye. Hun begynner å bli en forholdsvis voksen dame, i full jobb, driver sitt eget firma og har aldri lagt seg ned, uansett hva hun har møtt av motgang. Hun har aldri gitt opp. Hun har mange egenskaper som jeg setter veldig høyt. Men i min jobb så blir jeg inspirert av å være ute blant folk, besøke bedrifter, organisasjoner, mennesker som har ting på hjertet og som gløder og brenner for noe. Det smitter så innmari mye, jeg får inspirasjon, nye ideer av å møte andre, mer enn å sitte på kontoret. Så jeg kan la meg inspirere av veldig mye faktisk, men fordi jeg er nysgjerrig av natur.»

Siv har klare råd til andre kvinner som vil opp og frem:

«Stol på deg selv, stol på magefølelsen din. Ta noen sjanser. Ikke vær så 120% orientert, men hopp ut i det litt før. Ikke vær redd for å søke råd hos andre mennesker. Det er ikke farlig å være litt sårbar.» Siv tror det er viktig å våge å snakke om ting og ikke bære på det alene og tro det går over av seg selv. Selv søker hun ofte råd hos dem hun er tryggest på, venner, familie, medarbeidere.

facebooklinkedin

Parisa

Legg igjen en kommentar