Får gratis doktorgrad i kjemi

DSC_0437

Å lete etter den siste brikken som gjør puslespillet komplett, er nettopp følelsen en kjemiker har i arbeidet sitt. Men det aller beste for doktorgradsstudent i kjemi, Hatice Yayla (26), er at hun får betalt for å studere!

Tekst: Parisa Yousefi (fra Oda Magasinet, utgave 3). Foto: privat

Hver morgen står Hatice Yayla opp klar for å finne løsningen på et mysterium. Ifølge henne er kjemi hverken tørt eller kjedelig. Derimot mener hun fagfeltet er både innovativt og kreativt.

Varierte dager

I en alder av 26 år er Yayla på sitt femte år, i en kombinert master- og doktorgrad i kjemi ved Princeton University i USA. Princeton ligger i New Jersey, og er ett av de åtte prestisjetunge Ivy League-universitetene.

For å ha nådd dette målet, mener hun det har vært kritisk å være omgitt av tøffe og inspirerende kvinner og menn.

– Jeg var kjempeusikker på om jeg ville komme inn på et sted som Princeton. Heldigvis hadde jeg en veldig dreven studieveileder. Jeg møtte henne i forbindelse med bachelorstudiene i USA. Hun holdt motet mitt oppe, og oppfordret meg til å søke meg til dette universitetet, sier hun.

På universitetet er hverdagen litt annerledes enn det hun hadde sett for seg.

– Før jeg begynte på Princeton, så jeg for meg lange dager i biblioteket, med ansiktet dypt begravet i en støvete, gammel bok. Men sånn er ikke virkeligheten her i det hele tatt. Fokuset er konstant rettet mot forsøk og drøfting av ideer. Vi lytter til foredrag, leser nypubliserte artikler, jobber med lekser, samt underviser ferske bachelorstudenter, forteller hun.

Leter etter paralleller

Takket være dyktige lærere, meldte naturfagsinteressen seg allerede i den videregående skolen. Og det var også ett annet fag som Yayla forelsket seg i: litteræranalyse.

I dette faget kunne hun leke seg med å lete etter paralleller.

– Jeg elsket det at bøker og tekster kunne forstås på et nytt plan. Å analysere en bok opplevde jeg som et puslespill; hvor man prøver å gjenkjenne symboler og forstå hva dikteren egentlig mente. Særlig godt likte jeg å lese biografiene om de russiske forfatterne Dostojevskij og Tolstoj av Geir Kjetsaa, samtidig som jeg selv leste tekstene deres, forteller hun.

Mye av den gleden hun hadde med litterære «puslespill» fant hun også i kjemien. Forståelsen av hvordan molekyler oppfører seg, ligger gjemt bak grafer og eksperimentelle resultater.

– Kjemi er et veldig kreativt fag hvor du konstant må finne på nye forsøk, som kan bekrefte eller avkrefte en hypotese, forteller hun.

Videre liker hun at kjemi er et fag som har forandret og forbedret verden rundt oss.

– Så å si alle moderne legemidler er utviklet takket være kjemikere. Se blant annet til Haber-Bosch-prosessen, som har hatt betydning for utviklingen av kunstgjødsel. Hadde det ikke vært for kjemi, ville verdens matproduksjon vært halvert, og verden ville vært foruten plastikk og pacemakere, sier hun.

Fra Ås til USA

Helt siden videregående skole, drømte Yayla om å bli kjemiprofessor. Det var en stor motivasjon for å begynne på forskningsgraden.

Hun vokste opp i Ås kommune i Akershus, og bodde et steinkast unna Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Foreldrene til mange av vennene hennes var forskere ved universitetet. De ble en inspirasjon i valg av yrkesretning.

– I niende klasse var jeg så heldig å bli invitert til en forelesning om biodiversitet av Cary Fowler, den gang professor ved universitetet. Forelesningen satte skikkelig inntrykk, og var en stor inspirasjonskilde til å studere realfag videre, forteller hun.

Først søkte hun seg til bachelor i kjemi ved Wellesley College, rett utenfor Boston. Det er et privat «Liberal Arts College», hvor det så vidt var 2500 studenter på campus.

– Når jeg søkte på bachelorstudiet, var nettopp studiemiljøet noe jeg var særlig opptatt av, og et kjennetegn ved disse skolene er at de tilbyr kvalitetsundervisning i små klasserom med et passelig antall studenter. Vi fikk god oppfølging, og god mulighet til å bli kjent med alle professorene. Dette er en av hovedårsakene til at jeg søkte meg til USA, sier hun.

Alle bidrar

Nå som hun har avansert til master- og doktorgradsstudier, har studenten fra Norge fått en større innsikt i hvordan man kan bruke kjemi.

– Jeg forstår nå i større grad hvordan man kan bruke kjemikunnskapen i industrielle settinger, noe som også virker spennende å begi seg ut på, sier hun engasjert.

Lagarbeid er også en del av studiehverdagen.

– Et universitet er i grunnen ikke mer enn summen av de menneskene som er der. Vitenskapelige seire er ikke isolerte enkeltpersonforetak, men som oftest resultatet av godt gruppearbeid, påpeker hun.

Likevel må den norske studenten vende seg til kritikk. Halv ti hver mandag, samles forskningsgruppen til et møte der de drøfter den siste ukens fremgang. Av og til får forskerne en tøff påminnelse om å jobbe hardere og smartere.

– Første år som stipendiat, var møtene særlig nervepirrende, siden de ofte utviklet seg til en offentlig «minieksamen». Men med erfaring ser en at dette er en uvurderlig del av det å kunne forbedre seg som forsker. Et grunnleggende trekk ved forskning er at man er en del av en evig sirkel tilbakemeldinger, der arbeidet blir konstant dekonstruert og stilt spørsmål ved. Forskning innebærer at man kontinuerlig utfordrer oppdagelser og arbeidet som utføres. I mitt første år som doktorgradsstudent opplevde jeg dette som litt tøft, siden man lett kan få følelsen av at kollegaer misliker arbeidet en har gjort. Etter hvert innser man derimot at alle disse spørsmålene er til stor hjelp, og at de tvinger deg til å tenke både nytt og annerledes, forteller hun.

Forskning er langt mer praktisk enn det hun forestilte seg da hun gikk i den videregående skolen og fantaserte om høyere studier.

– Organisk kjemi er en veldig praktisk anlagt forskningsdisiplin hvor man jobber mye med hendene. Jeg har til og med lært meg å lage ting av smeltet glass! Ellers har i hvert fall forventningene om å lære seg om hvordan molekyler opptrer, slått til, smiler hun.

En annen fordel med å gå på et anerkjent universitet som Princeton, er foredragene.

– Det er mange berømte forskere som stikker innom og forteller om forskningen deres. Av og til gir det oss en ekstra vitamininnsprøytning til arbeidet i laboratoriet, forteller hun.

En vanlig studiedag er lang på universitetet, og den strekker seg til langt på kveld.

– Middag får vi tid til kl. 17, og så rekker jeg kanskje å skvise inn en treningsøkt. Etter det er det rett tilbake på jobb, og arbeidsdagen varer som regel frem til kl. 23. I tillegg forventes det at vi jobber på lørdager. I amerikansk kultur tillegges arbeidet stor vekt. De definerer seg ofte først og fremst gjennom yrket. Et kjent ordspråk er: I USA lever man for å jobbe, mens i Europa jobber man for å leve, forteller hun.

Som stipendiat kan arbeidsforholdene bli intense, men det har kjemistudenten vent seg til.

– I grunnen er det motiverende å være omringet av mennesker med et driv som går utover den foreslåtte 70-timers uken, sier hun.

Og hun er heller ikke bekymret for at studiehverdagen skal gå ut over kjærlighetslivet.

– Er man sammen med en medstudent, er begge travle og har gjensidig forståelse for det. Parene jeg kjenner til, er sammen fast én eller to kvelder i uken. Sosiallivet er også upåklagelig. Laboratoriet der man jobber, blir etter hvert et sted man føler seg som en stor familie med de andre forskerne, siden man bruker så mye tid sammen. Tidsklemma blir nok mer akutt hvis man får seg barn. Dessverre er det så å si ingen kvinnelige doktorgrad- eller postdoktorstipendiater her med barn, forteller hun.

Gratis med realfag

Mange nordmenn har inntrykk av at det er dyrt å studere ved et amerikansk universitet.

Dette er Yayla delvis enig i.

Når det kommer til realfag kan prislappen nemlig også komme på null!

– Mange har inntrykk av at studier i USA er dyre, og i mange tilfeller så stemmer det. Det kan lett koste deg 500.000 kroner i året for en master fra en god skole. Og for å bli lege, må du punge ut med to millioner kroner, totalt. Men heldigvis, i motsetning til mange master- og profesjonsstudier i USA, er realfagsgrader ofte helt gratis. Offisielt har doktorgrader her en prislapp på to millioner kroner, men selv slipper jeg å se denne regningen! Faktisk tjener du til og med en beskjeden slant ved å studere her, sier hun.

I USA tar en doktorgrad i snitt 5,5 år, og da vanligvis med en innebakt master.

– Denne masteren får du etter to år, og derfor kan du i prinsippet få betalt for å ta en master hvis du slutter etter det andre året. Av og til hender det nettopp at studenter finner ut at studiet ikke passer dem, og forlater universitetet med en «betalt» master. Det er ikke så verst i forhold til uttellingen økonomisk, mener hun.

Hvordan en går frem for å få et slikt gratis studium, forklarer hun her:

– Et studie finansieres vanligvis av et stipend, ved å undervise ved siden av, eller ved å få direkte studiedekning via veilederen sine forskningsmidler. På Princeton University er det første året dekket av et stipend, det andre året underviser man for å dekke studieavgiften, og deretter er studiet som regel sponset av professoren man jobber for. En gjennomsnittlig doktorgradsstudent blir hvert år utbetalt litt i underkant av 30.000 dollar. I norsk sammenheng virker dette kanskje lite, men i USA rekker pengene langt. Det holder i massevis for en student, forteller hun.

Hatice Yayla angrer i hvert fall ikke på at hun begynte å studere i USA, og ser frem til fortsettelsen.

– Studiet mitt har så langt vært en fantastisk og lærerik opplevelse. Jeg gleder meg til å ta med meg ferdigheter jeg har lært her og ut i arbeidslivet, enten det er gjennom industri eller i akademia, sier hun.

facebooklinkedin

Parisa

Legg igjen en kommentar