Den rosa forskeren

Foto: Nina Ruud

Å bli forsker har ikke vært noen dans på roser, selv ikke for den tidligere klassiske ballettdanseren Sunniva Rose (30). Med kjernekraft som felt sikter hun mot de store spørsmålene som strekker seg helt ut i universet.

Tekst: Parisa Yousefi (fra Oda Magasinet, utgave 3). Foto: Nina Ruud

Hvordan får soler og stjerner energien sin? Hva skjer med en supernovaeksplosjon ute i verdensrommet?

– Det er det som er kjernefysikk. Hvor kommer vi fra, og hvorfor er vi egentlig her? Atomkjernen er noe av det aller minste som finnes, men så er det plutselig som om du studerer det største, sier Sunniva Rose med stjerner i øynene.

Kunnskap er makt

30-åringen er rosablogger som liker mote og interiør, men har også en mer nerdete side. Til daglig jobber hun som doktorgradsstipendiat i kjernefysikk ved Fysisk Institutt på Universitetet i Oslo, hvor hun forsker på bruk av thorium i kjernekraftverk.

– Det er klart det er stor kontrast mellom kjernefysikk, rosa og perleøredobber. Men selv fysikere må ha lov til å være opptatt av det ytre. Likevel er jo dette noe jeg kan bruke til min fordel, smiler hun.

Første studiedag i fysikk på Blindern kom Sunniva Rose med langt blondt hår i fletter, perleøredobber, og rosa «lip gloss». I en trang babyrosa genser med glitter og stor «push up» ålet hun seg fram til forelesningssalen.

– Jeg ville ikke at noen skulle tro at jeg var på vei til fysikkforelesning. Jeg ville ikke bli satt i bås, men det slo jo plutselig helt andre veien, ler hun.

I dag er hun opptatt av å ufarliggjøre realfagene for det bredere laget av folket. Hun synes også det er mye ubegrunnet frykt omkring stråling.

– Jeg er selv på en måte opplært til å tenke at stråling er farlig. Men kunnskap er makt. Da jeg begynte å studere kjernefysikk, og lærte mer og mer, syntes jeg ikke kjernekraft var så skremmende lenger. Stråling er rundt oss hele tiden, også i naturlig form. Vi er til og med radioaktive selv!

For å illustrere hvor ufarlig det kan være, trekker hun fram dette eksempelet:

– Tur retur Oslo-Tokyo med fly vil gi en person fire ganger den totale ekstradosen stråling, som en gjennomsnittlig nordmann får totalt på 50 år etter Tsjernobyl, forteller hun.

Med kjærlighet til kjernefysikk

Som etternavnet kanskje tilsier, elsker Rose, rosa. Og for henne handler forskning mye om formidling. Så hvorfor ikke starte en rosablogg?

– Bloggen er min personlige scene. Jeg snakker ikke bare om kjernefysikk, men mye realfag generelt. Og videre om mitt liv som forsker og alenemor for Alexandra (5). Jeg er ikke bare forsker. Jeg er mer enn det, jeg er et menneske også, sier hun.

I fjor gikk hun og Alexandras pappa hver til sitt. Rose legger ikke skjul på at den nye familiesituasjonen er en hard virkelighet i kombinasjon med doktorgraden.

– Det er tøft å være alene de ukene man er alene. Det er også komplisert å få reist sånn som man helst skal. Samtidig er det «enklere» ikke å ha noen å ta hensyn til de ukene hun er hos faren sin, forteller hun.

Foruten bloggen, bruker hun sosiale medier som sin formidlingsarena. Fysikeren figurerer også i media, samt holder foredrag. I tillegg har hun fått stipend fra Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening, og er i ferd med å bli forfatter av en bok om kjernefysikkens historie.

Rose som bor i det hun kaller «Rose-slottet» på Bjølsen i Oslo med datteren, er i dag et forbilde for jenter som velger realfag.

– Jeg har fått mange positive kommentarer i bloggen fra jenter. De setter pris på at jeg har vært meg selv hele veien, og liker å se at det faktisk er lov å være feminin, men samtidig være interessert i realfag, sier hun.

Forskeren mener det er viktig med et mangfold av forbilder, så vi får et mangfold av studenter.

– Det er utrolig viktig i de teknologiske fagene, nettopp fordi mange av de store utfordringene i dagens samfunn ofte har en teknologisk løsning, sier hun.

En ballerina møter bakken

Til tross for lidenskapen for realfag, har ikke veien dit vært like lett. Det var egentlig ballettdanser Rose drømte om å bli. De to første årene på videregående skole, gikk hun på ballettlinjen.

– Jeg hadde min første ballettforestilling som femåring, og elsket det! Dette er noe jeg har tatt med meg videre, og får utbytte av når jeg holder foredrag. Jeg ser på det som en opptreden, og blir som en sirkushest, forteller hun.

Da hun var 17 år, brukte hun sommerferien på en ballettskole i den ungarske byen, Budapest. Vel hjemme hadde hun imidlertid ombestemt seg. Hun skulle ikke lenger satse på ballet. Drømmen om å bli klassisk danser ble knust på grunn av alderen.

– Det var litt bittert! En mannlig østeuropeisk ballettlærer gav meg også beskjed om at jeg var for tykk, og jeg hadde heller ikke den typiske kroppsbygningen til ballettdansere. Skulle jeg slanket meg måtte jeg ha sultet. Det hadde jeg ikke særlig lyst til, sier hun.

Det ledet henne over på en intens sjelegransking, som endte med at hun gikk 2. trinn i den videregående skolen på nytt, denne gangen med matte, fysikk og kjemi i fordypningsfag. Da viste realfag seg som den store tingen.

– Jeg likte kontrasten: – å skulle gå for noe mer «hardcore». Pappa var dessuten alltid litt skeptisk til ballettlinjen, så det påvirket meg nok litt, forteller hun.

Tøff studietid

– Det jeg liker ved matte og fysikk er at det har to streker under svaret. Jeg syntes dog at fysikk var det vanskeligste faget. Men at jeg tok nettopp fysikk videre, tror jeg var fordi jeg likte utfordringen ved å studere noe jeg ikke var best i, sier hun.

Fra dag én engasjerte fysikkstudenten seg i foreninger og annet sosialt. Hun behøvde ikke flytte til Trondheim og gå på NTNU for å få et godt studentmiljø, som hun først hadde trodd.

Fysikken møtte henne likevel kraftig i døren. Faglig fant hun seg ikke til rette. Studiet var tøffere enn forventet, og til tross for at hun jobbet hardt, fikk hun dårlige karakterer.

– På grunn av det sosiale, hadde jeg alltid en grunn for å dra til Blindern. Studentidentiteten gir mer enn bare lesesalen. Det har betydd mye for meg i strevsomme perioder. Jeg har alltid hatt noen likesinnede å dele erfaringer og følelser med. Det var viktig for at jeg ikke gav opp! Studiet er hardt, men gøy. Og etterpå er man garantert jobb. Mange av dem jeg har vært i foreninger med tar faktisk også doktorgrad nå, så det ligger nok noe i samholdet, tror hun.

I løpet av bachelorgraden fikk hun velge fag utenom de obligatoriske. Sånn oppdaget hun fascinasjonen for radioaktivitet, og kom seg mer og mer over på kjernekraft. En flink veileder forsto ønsket om å skrive om kjernekraft i masteren, og greide å skaffe Rose et stipend så hun fikk reist til Paris i et halvt år.

Ble mamma

På slutten av mastergraden ble Rose gravid. Alexandra kom noen måneder etter endt eksamen. «Timingen» var ikke helt på topp.

– Som gravid ble jeg nødt for å finne en jobb. Dette for å få rettigheter, som mammapermisjon. Jeg var heldig som fikk sommerjobb på Statens strålevern, som jeg fikk forlenget. Det var også flaks siden det var en relevant jobb i forhold til utdannelsen, sier hun.

Hadde hun ikke jobbet, hadde hun havnet i et hull i systemet, forteller hun.

– Per definisjon ville jeg da ha vært arbeidsledig med barn. Teoretisk sett kunne jeg gått rett i jobb etter avsluttet eksamen, men jeg ville uansett ikke blitt regnet som arbeidende, siden man må ha jobbet det siste halvåret før fødsel. Alt styret gjorde meg utslitt, og var antakeligvis årsaken til at jeg ble sykmeldt med bekkenplager, sier hun.

Etter bare et halvt år i mammapermisjon, gav hun seg i kast med doktorgraden august 2010. Det har hun ikke angret på. I fjor kom imidlertid et nytt slag da det ble slutt med barnefaren. Men Rose har fortsatt kampen om doktorgraden.

facebooklinkedin

Parisa

Legg igjen en kommentar